Forsker på hva som virker i psykoterapi 

Asle Hoffart har også en professor II-stilling ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.

- Det gir en verdifull akademisk tilknytning for både meg og Modum Bad, sier han.

Angstforskning

Etter at han tok sin doktorgrad i 1990 har Hoffart hele tiden hatt angstforskning som sitt hovedområde. Det startet med fokus på agorafobi, som er frykt for å få angstanfall når en er alene eller borte fra trygt sted, deretter sosial fobi og posttraumatisk stressforstyrrelse. Hoffart har i samarbeid med andre ledende forskere nasjonalt og internasjonalt bidratt til den positive utviklingen i forskningsbaserte terapimodeller for å gi bedre hjelp til disse pasientene.

Ett eksempel er funn som anbefaler å utsette seg for det angstfylte, og så holde ut til angsten avtar, er noe som leder til varig bedring.

Prosess – utfall

Hoffart liker å dukke ned i de prosessene som skjer underveis i terapi for å få mer kjennskap til endringsmekanismer.  Ved hjelp av hyppige målinger med selvrapportering fra pasienter og terapeuter undersøker en hvilke prosesser, for eksempel terapeutisk allianse (det vil si at pasient og terapeut etablerer et følelsesmessig bånd, samt enighet om mål og virkemidler i terapien), som er forbundet med endring underveis (”små utfall”) fra uke til uke og som igjen er forbundet med endelig utfall. På denne måten kan fagfeltet få økt kunnskap om hva som virker for hvem, og til hvilken tid i terapiprosessen.

- Bedret forståelse av slike endringsmekanismer er det enkeltområde som fagfeltet etterspør mest, sier Hoffart.

Langtidsoppfølging

Hoffart er også opptatt av at behandlingen som gis, må ha en varig virkning. Derfor har han og kolleger nå sluttført datainnsamlingen fra en langtidsoppfølging 13 - 21 år etter agorafobi-behandling. To av tre ble kvitt denne diagnosen etter behandlingen. Foreløpige funn tyder på at denne bedringen ble opprettholdt, og for noen har bedringen fortsatt etter utskrivning.

Forskningens betydning

Hoffart sier at det som gjør forskningen ved Modum Bad ekstra stimulerende, er vekselvirkningen mellom klinikk og forskning. Forskningsspørsmål vokser fram fra den kliniske virkeligheten, studier implementeres i behandlingshverdagen, og når funnene foreligger, ser en på hvilke kliniske implikasjoner disse har for forståelse og terapitilnærming. Det har tatt mange år å implementere et slikt samarbeid, men nå ser klinikerne på forskning som både en naturlig og kjærkommen del av behandlingen, der forskingen har bidratt til en ”nysgjerrighets-kultur” og et håp om å kunne gi stadig bedre hjelp.

- Vi erfarer at forskning innen klinikken øker hele personalets engasjement og tro på dette, noe som smitter over på pasientene. sier Hoffart.

Sammen med kollegene Finn Magnus Borge, Hal Sexton, David M. Clark og Bruce Wampold har Hoffart nylig publisert en forskningsartikkel i Psychotherapy Research om dette temaet, nemlig om forholdet mellom spesifikke faktorer (relatert til modell/metode/teknikk som i denne studien var kognitive tilnærminger) og fellesfaktorer i form av terapeutisk allianse i terapi av sosial fobi.

De fant at alliansen hadde en indirekte virkning gjennom å tilrettelegge for at de spesifikke kognitive tilnærmingene var virksomme. Imidlertid fant de at bruk av de spesifikke kognitive faktorene hadde den største direkte virkningen på endring i sosial angst. Konklusjonen er at det er et avhengighetsforhold mellom disse faktorene som gjør at begge er virksomme og nødvendige for å oppnå endring i psykoterapi.