Pasientnær forskning

Månedens forsker, oktober 2014

 

Forskeren Benedicte Alexandra Lie liker å jobbe tett på pasienten. Målet er å bidra til å skreddersy behandlingen for pasienter med autoimmune sykdommer og unngå en prosess med prøving og feiling.

​Da Benedicte Alexandra Lie skulle ta en master i biokjemi, ønsket hun å se på noe som var pasientnært. Hun tok kontakt med forskningsgruppen til Ole-Jan Iversen ved daværende Regionssykehuset i Trondheim som studerte psoriasis.

 -Hva er det som knytter alle de ulike sykdommene du forsker på sammen?

- Det viser seg at det er en overlapp mellom slike sykdommer genetisk. Det er for eksempel nesten ingen genvarianter som disponerer bare for leddgikt. Dette er kunnskap som i neste omgang kan gi oss økt innsikt i hvordan disse sykdommene opptrer, hva slags medisin som kan virke – og hva slags medisin som man bør unngå på grunn av manglende effekt – eller betydelige bivirkninger.

Epigenetikk

Lie har jobbet ved OUS siden 1996. Først ved avdeling for immunologi (Rikshospitalet), hvor hun fremdeles har en bistilling. For fire år siden fikk hun et professorat ved avdeling for Medisinsk genetikk og da flyttet hun dit med forskergruppen sin. Forskergruppen består av ti personer med variert bakgrunn: Medisin, farmasi, bioingeniørfag, realfag, bioinformatikk.

-Vi jobber med store datamengder, og prøver å lage systemer og se mønstre. Frem til nå har vi hatt sterk fokus på kartlegging av det genetiske, men nå går vi videre og ser på genregulering og epigenetikk. Det er en utfordring at vi ikke vet så mye om hva genene faktisk gjør. De fleste av de risikogenvariantene som er avdekket er forbundet med regulering av genene – ikke proteinkvalitet, men -kvantitet. Vi jobber nå med å lage en kobling mellom geninformasjonen og sykdomsbiologien.

Lie utdyper arbeidet slik:

-Vi har et tett samarbeid med Revmatologisk avdeling på Diakonhjemmet, de gjennomfører store, grundige kliniske studier, mens vi kartlegger biologiske aspekter på de samme pasientene. Respons på medisinering varierer fra pasient til pasient. Medisinering er en ytre påvirkning som kan kommunisere med vår genetiske bakgrunn via epigenetikken. Vi ser på forandringer i epigenetikken som følge av metotrexatbehandling for å se om vi kan finne noe som skiller mellom leddgiktspasienter som responderer og ikke responderer på medisineringen.

Persontilpasset behandling

Ved å avdekke de ulike lagene med biologisk informasjon, håper de å øke forståelsen for sykdomsutviklingen og bidra til en mer persontilpasset behandling. Gjennom å øke forståelsen for de biologiske komponentene hos den enkelte pasient, er hensikten å kunne bidra til i økende grad å skreddersy behandlingen, og unngå en prosess med prøving og feiling for å finne en velfungerende behandling. Det er både ressurs- og tidkrevende, og ikke minst belastende for pasientene.

- En fordel med at vi jobber tett på det kliniske, er at pasientene føler seg ivaretatt og ar det er lett å rekruttere pasienter til studier: De er positive og stiller opp.

- Når kan vi vente at dette gir konkrete resultater i pasientbehandling?

- Det er vanskelig å vite hvor stor effekt dette vil ha i klinisk sammenheng. Vi vet jo ikke hvor gode markører vi vil finne. Hvis de er veldig tydelige er det lettere å benytte denne kunnskapen i behandlingssammenheng. Uansett – vi må ikke se på det som blindgater hvis ikke all kartlegging umiddelbart kan benyttes til noe praktisk. Virkeligheten og biologien som faktisk ligger bak sykdommene er jo som den er, men målet er å forstå sykdomsmekanismene, så vil fremtiden vise i hvor stor grad og på hvilken måte disse kan benyttes klinisk som biomarkører. Kunnskap om sykdommene kan også benyttes til å avdekke nye behandlingsmål for legemidler.

Lie forteller at hun og forskergruppen samarbeider mye med andre forskningsmiljøer:

- Ja, det er helt nødvendig. Dette er et ressurskrevende felt hvor man er avhengig av store kohorter av pasienter og friske kontrollpersoner, så det er anerkjent at man må samarbeide internasjonalt for å oppnå resultater. Men det tok litt tid for feltet å forstå dette. Jeg husker da det snudde for om lag ti år siden, da var vi med på et prosjekt på type 1 diabetes hvor ti forskningsgrupper rundt i verden fikk det samme store datasettet med genetiske data fra 10 000 personer i familier med type 1 diabetes som alle skulle analysere parallelt på jakt etter risikofaktorer. Det var spennende og lærerikt å se hvordan de ulike gruppene angrep problemstillingen, og på hvilke resultater vi fikk sammenfallende og også hvordan de skilte seg fra hverandre. Den genetiske sårbarheten er kompleks, og det er mye vi ennå ikke skjønner.