Legemidler, avtaler og åpenhet

Bergens Tidende har den siste uken satt søkelys på legemiddelavtaler som er unntatt offentlighet. Det synes vi er bra. Åpenhet rundt slike avtaler er absolutt ønskelig, men dette var ikke mulig for brystkreftmedikamentet pertuzumab (Perjeta).

Vi kan ikke kommentere innhold, eller påstander om innhold, i en avtale som er unntatt offentlighet, men vi kan si noe om bakgrunnen for akkurat denne avtalen.

Da avtalen med legemiddelselskapet Roche ble fremforhandlet av de regionale helseforetakene, var det et sterkt ønske om å kunne tilby pertuzumab ved brystkreft. Roche, som har monopol på dette medikamentet, tilbød en åpen pris som ville gitt et uakseptabelt forhold mellom behandlingens nytte og kostnad. Prisnivået ville vært umulig for helseforetakene å følge for tallrike nye legemidler og behandlingsformer vi visste ville komme, uten uakseptable kutt på andre områder. Aksept av en så høy pris, ville vært et signal til den farmasøytiske industrien om at man kunne fortsette å drive prisspiralen på nye medikamenter ytterligere oppover.

De regionale helseforetakene sto i realiteten overfor et valg om å si nei til legemiddelet eller å tilby pasientene dette ved å inngå en avtale med rabatt unntatt offentlighet. Hensynet til pasientene ble vektlagt. BTs kritikk bygger på at det skulle finnes en virkelighet der de regionale helseforetakene kan diktere internasjonale farmasiselskaper med monopol på gitte medikamenter hvordan kjøpsavtalene for disse medikamenter skal være. Denne virkelighetsbeskrivelsen er feil.

Mediedekningen om nye og kostbare legemidler har vært dominert av beretninger om pasienter og leger som med god grunn er fortvilet over at de beste medisiner ikke er tilgjengelige. Derimot har mediene kun unntaksvis rettet kritisk søkelys mot problemets årsak: Den voldsomme prisøkning farmasøytisk industri prøver å tvinge på plass for nye medisiner. Media spiller dermed - sannsynligvis utilsiktet - rolle som nyttig talerør og hjelper for farmasøytisk industri for at de skal få aksept for sine høye priser.

Om avtalene kan følges bedre opp i det enkelte helseforetak er en høyst relevant problemstilling. Roche har gitt utsatt frist for å melde refusjonskrav, noe som gjør at vi ikke forventer tap grunnet manglende oppfølging av avtalen. Vi kjenner oss derfor ikke igjen i de store summene BT har beregnet at helseforetakene ikke får refusjon for.

I denne debatten er det viktig å skille mellom det å ha prinsipielle synspunkter på hvordan regler og avtaler for legemidler burde ha vært i en ideell verden, og helseforetakenes situasjon, som er å ha ansvar for om alvorlig syke får eller ikke får behandling her og nå. Vi forholder oss til en ufullkommen verden der viktige medisiner leveres av monopolister.

Vi ser ingen grunn til å beklage de vurderinger de regionale helseforetakene gjorde da avtalen om kjøp av pertuzumab ble inngått. Dette ble gjort for sikre alvorlig syke mennesker som alt hadde ventet lenge, den beste, og i mange tilfelle den eneste mulige behandling.