Rett behandling til rett pasient

Forskerne i DoMore!-prosjektet ved Institutt for kreftgenetikk og informatikk utvikler nå verktøy basert på kunstig intelligens. Dette for å kunne gi raskere og sikrere prognose og dermed bedre kunnskap om hva slags behandling hver enkelt pasient krever. For mange kreftpasienter kan fremtidens behandling bety mindre behandling. Hvordan kan det egentlig ha seg? 

 

​Kreftforskningen har gjort store fremskritt de siste årene, for eksempel utviklingen av immunterapi. Fremtidens behandling handler likevel ikke bare om å utvikle nye avanserte medikamenter. Vi trenger også verktøy som kan hjelpe oss å finne de pasientene som faktisk kan ha nytte av de de ulike behandlingsformene.

Kreft er ikke én sykdom men en samlebetegnelse for mer enn 200 typer tilstander, hver med ulike grader og stadier. For å lykkes med kreftbehandling, trengs bedre metoder enn de vi har i dag for å forstå pasientens sykdom og hvilken behandling den krever. Både over- og under-behandling er i dag et vanlig problem og en belastning for både pasienter og helsesystem.

Kunstig intelligens gir raskere og sikrere svar

Kunstig intelligens kan hjelpe oss å analysere de enorme mengdene informasjon som finnes i kreftsvulster. For noen pasienter betyr det i praksis mindre behandling, for andre betyr det mer. Uansett er målet med forskningen å gi flest mulig gode dager til så mange kreftpasienter som mulig, enten de skal bli kvitt kreften eller leve med den.

Hovedfokuset i prosjektet har til nå vært på tarmkreft og prostatakreft. Resultatene så langt har vært svært gode, og prosjektet skal være ferdig i 2021.

Samme test for mange krefttyper

Midtveis i det fem år lange prosjektet å har vi hatt god progresjon. For eksempel har vi allerede nådd målet om å automatisere identifikasjon og avmerking av kreftsvulster. Det vil si å få maskiner til å markere et svulstområdet på mikroskopibilder, slik ekspertene gjør.

Vi har også utviklet en test for å kunne forutsi hvordan en pasients kreft vil utvikle seg og vist at testen virker godt på flere typer kreft.
 

Metoden heter Nucleotyping, og skal nå valideres. Det vil si at forskere nå skal bekrefte gyldigheten av den, slik at alle skal kunne være sikre på at metoden er sikker nok til å kunne brukes som verktøy for å stille prognose av kreft.

Målet vårt er at Nucleotyping skal effektivisere arbeidet med å forstå pasientens sykdomsbilde på en ny og revolusjonerende måte.

Flere i aktiv overvåkning

Prostatakreft er et eksempel på en kreftsykdom som i mange tilfeller ikke trenger kirurgi, cellegift og stråling. Sykdommen oppdages ofte svært tidlig og mange pasienter trenger kun såkalt aktiv overvåkning, altså følges tett opp for å se hvordan svulsten utvikler seg.

I mange tilfeller går det så sakte at pasienten kan leve resten av livet uten behandling. Denne metoden sparer dem for mulige behandlingsrelaterte komplikasjoner som inkontinens og impotens.

Utfordringen er å vite hvilke pasienter dette gjelder. Dermed får mange pasienter for sikkerhets skyld fortsatt mer behandling enn de kanskje trenger.

Forskningen fortsetter

Tarmkreft er derimot en sykdom der det er viktig å vite om pasienten vil ha nytte av tilleggsbehandling etter operasjon. Forskningen vi så langt har utført i DoMore! viser at digitale verktøy gjør oss langt bedre til å finne hvilke pasienter i disse gruppene som bør behandles mer og de som ikke vil ha nytte av mer behandling.

Tanken på å få et krystallklart svar på hvordan en kreftsykdom vil ende kan virke skremmende. Vi mennesker trenger å leve i håpet spesielt når vi er syke, redde og skal gjennom vond og vanskelig behandling.

Samtidig kan et klarere svar på hva slags kreft vi har med å gjøre, både redde flere liv og spare mange pasienter for behandling som ikke er nødvendig og alle plagsomme bi- og ettervirkninger som ofte følger.


Kilder:

Her kan du lese mer om DoMore!-prosjektet ved Institutt ved kreftgenetikk ved Oslo universitetssykehus:

Lancet Oncology, 02.02.2018
Chromatin organisation and cancer prognosis: a pan-cancer study
https://www.thelancet.com/journals/lanonc/article/PIIS1470-2045(17)30899-9/fulltext

Saken er hentet fra Oslo universitetssykehus' blogg