Hvis spørsmålet ikke hadde blitt stilt - ville det ikke blitt noe av

For fem år siden mistet Anne Stine Eger Mollestad sin mann Niels i en sykkelulykke. - Sorgen er intens, knapt til å holde ut. Det finnes ingen trøst, men det å si ja til organdonasjon, og gjennom det, bidra til at andre liv reddes føles meningsfullt. Hvis vi ikke hadde blitt spurt den gangen så ville det ikke blitt noe av.

For fem år siden mistet Anne Stine Eger Mollestad sin mann Niels i en sykkelulykke.

Anne Stine tenkte at mannen var for gammel. Hun hadde ingen formening om aldersgrense, men visste fra før at det var aldersgrenser for blant annet blodgivning og benmargstransplantasjon. Med bakgrunn i den kunnskapen, trodde hun de bare trengte unge givere.  

- Derfor er det synd om helsepersonell ikke bringer temaet på banen, det er jo avgjørende, sier Mollestad.

Hendelsen:

I en sykkelulykke på Frognerstranda sommeren for fem år siden stupte Anne Stines ektemann over sykkelstyret.  I møtet med asfalten hadde en arterie innenfor skallen, men utenfor hjernehinnen, røket, og skapte en massiv blødning. Det var ikke mulig å operere. Det var ikke håp.

- Legen kom inn. Satte seg ned. Jeg visste hva det betød. Leger som kan redde liv, sitter ikke med de pårørende, sier hun.

Det siste bildet som ble tatt før familien dro ut på den fatale sykketuren.

Spørsmålet:

Det ble snakk om organdonasjon. Familien snakket sammen. Alle måtte være enige. De visste at Niels hadde villet. Men brått når det virkelig gjelder, er det også en del uavklarte spørsmål.

- Sentralt for mitt valg var at det var romslig med tid til å snakke om, og venne seg til, tanken, samtidig som vi ikke ønsket at Niels skulle holdes tilbake for lenge etter at vi hadde sagt ja.

Anne Stine understreker også hvor viktig det var for henne at helsepersonellet aldri forsøkte å fjerne eller redusere sorgen hennes.

- Mange synes det er tøft, de vil gjerne si noe som kan lette eller fjerne sorgen. Men det gjør vondt å miste, og det er ingen snarvei ut sorg. Derfor var det avgjørende at de aldri sa at det å si ja til organdonasjon ville lette sorgen. Tvert imot lå det en anerkjennelse i den enorme smerten sorgen var. I stedet vektla de at jeg gjennom å si ja, kunne bidra til at andre fikk slippe en slik sorg.

Ja:

Niels hadde gitt nærmere 80 liter blod gjennom sine år. Da hans far ble alvorlig syk og måtte ha blodoverføring, bestemte Niels seg for å betale tilbake hver dråpe. Han var en giver. Tryggheten de hadde for at Niels ville ha sagt ja, om de kunne ha spurt ham, gjorde valget enkelt.

- Det ville på et vis være et overgrep mot ham om vi hadde sagt nei. Hva var vel forskjellen på å amputere et ben eller miste en finger i levende live, eller å gi fra seg verdifulle organer til andre når man selv ikke lenger kan nyttiggjøre seg dem? Sjelen sitter ikke i den enkelte kroppsdel. Man mister ikke seg selv gjennom å redde andre.

Etterpå:

Etter at de hadde sagt ja, syntes Anne Stine og sønnene det var godt at transplantasjonen skjedde fort. For dem fremsto det som ubehagelig om han skulle holdes kunstig i live lenge, når han faktisk var død.

- Fordi vi ikke visste noe om prosedyrene i forkant, var et skrekkscenario at han skulle bli liggende på Ullevål i dager og uker i påvente av at noen kunne nyttiggjøre seg hans organer.  Det føltes galt og ville blitt en merbelastning. Derfor var det godt at vi fikk den tid vi trengte til å bestemme oss og ta et verdig farvel. Da vi følte oss rede til å forlate sykehuset, gikk det fort frem til han var fraktet til Rikshospitalet. Det var også særdeles godt å kjenne på at jeg ble holdt orientert hele veien, og at omsorgen for oss var en viktig del av hele løpet.

Om valget:

Den tilliten som lå mellom familien og personalet på sykehuset var viktig. De var trygge på at Niels ikke kunne reddes, men at andre kunne reddes som følge av hans brå død.

- Å vite at fem mennesker lever videre kjennes godt. I møte med lege og sykepleier på Ullevål noen måneder senere, fikk vi bekreftet at det hadde vært vellykket. Jeg kjente ikke glede over det. Jeg ville ikke vite noe om hvem de var. Jeg ville vite minst mulig utover vissheten om at det ar vellykket. At Niels gjennom sin død bidro til å redde andres liv. Det var godt. Det var alt jeg trengte å vite. Det var alt jeg ville vite, sier hun

Kilde: Stiftelsen Organdonasjon/Helse Sør-Øst
Foto: privat