Fire begrensninger og utfordringer ved samvalg i helsetjenesten

Samvalg er en prosess der helsepersonell og pasienter samarbeider om å ta beslutninger om behandling og diagnostikk. Metoden sikrer at pasienten er godt informert om sine alternativer, og at pasientens verdier og preferanser blir tatt i betraktning i beslutningsprosessen. Samvalg respekterer pasientens autonomi og er vist å gi økt kunnskap og bedre samsvar mellom valget som tas, og pasientens verdier og preferanser. 

Selv om samvalg er bredt anbefalt, finnes det visse situasjoner der metoden kan være utfordrende å bruke: 

1. Hensynet til folkehelse og samfunnet
   

   I tilfeller der den behandlingen pasienten ønsker stå i konflikt med hva som kan være uheldig for folkehelsen og for samfunnets interesser. Et eksempel er forskrivning av antibiotika ved virusinfeksjoner. Slik forskrivning kan bidra til antibiotikaresistens, noe som utgjør en risiko for folkehelsen. Andre eksempler er forskrivning av opiater når pasienten ønsker disse, og vaksinevegring. 

2. Manglende kunnskap

   Av og til har pasient og behandler ikke tilgang til forskning som kan slå fast at en forespurt behandling er effektiv. Årsaken kan både være manglende forskning, og manglende kunnskap hos behandler. I andre tilfeller oppstår dilemmaet fordi det er stor sannsynlighet for skade. Å tilby behandlinger uten dokumentert nytte kan utsette pasienter for unødvendige risiko og ta ressurser fra tiltak som er effektive. Andre ganger kan situasjonen løses ved at behandler søker etter mer kunnskap, dersom tiden tillater det.
   

3. Redusert evne til å delta i beslutninger

   Pasienter med nedsatt kognitiv funksjon kan ha vanskeligheter med å delta meningsfullt i samvalg, enten dette er kortvarig, som ved ruspåvirking, eller langvarig, som ved kognitiv svekkelse. I slike tilfeller vil det å involvere familiemedlemmer eller juridiske representanter være viktig for å sikre at beslutningene reflekterer pasientens beste interesser.
   

4. Behandleres ønske om å hjelpe

   Ved alvorlige, uhelbredelige sykdommer finnes det av og til behandlinger som i noen tilfeller kan forsinke sykdomsforløpet men som som ofte gir alvorlige, smertefulle bivirkninger, uten å hindre at sykdommen progredierer. Effekten på enkeltpasienten kan være svært uforutsigbar. Frykt og andre følelser kan hindre god forståelse av en situasjon som allerede er svært kompleks, og klinikere kan i en slik situasjon i beste mening tilby behandlinger som gir optimisme, uten at denne er godt begrunnet.   
   

Forfatterne konkluderer med at visse situasjoner setter grenser for når beslutninger bør eller kan deles. De trekker frem at behandlere ikke bare har forpliktelser overfor pasienter, men også overfor sin profesjon, overfor vitenskap og overfor samfunnet. De avslutter med å skrive at det er til hjelp å å være tydelig på når disse andre forpliktelsene gir forrang og med det begrenser bruken av samvalg.  

Red. anm: Forfatterne lar i eksempel 1 «preferanser» bety «pasientens foretrukne valg». Denne bruken er forskjellig fra en annen mye brukt definisjon, der «preferanser» angir det trinnet i samvalg der pasienten vekter fordeler og ulemper opp mot hverandre, heller enn den behandlingen pasienten ender opp med å foretrekke.   

Kilde: The limits of shared decision-making. Elwyn G, Price A, Franco JVA, et al. BMJ Evidence-Based Medicine 2023;28:218–221. https://ebm.bmj.com/content/ebmed/28/4/218.full.pdf 

Et førsteutkast til denne saken ble skrevet av ChatGPT 4o. Utkastet ble omskrevet og omstrukturert til en ferdig artikkel.