Den sannheten jeg har i dag er sannsynligvis ikke den samme i morgen

​Fra kajakk til medisin

Bretthauer er fra en liten by i nærheten av Göttingen midt i Tyskland. Han var den første i familien som studerte på høyere grad.

 - At jeg startet å studere medisin var helt tilfeldig. Jeg hadde i grunn liten interesse av skolen. Systemet passet meg ikke. I ungdomstiden var det kajakkpadling som interesserte meg. Jeg var alltid på treningsleirer og slikt. Skolearbeidet var aldri prioritert og dessverre var karakterene deretter. Men jeg ble faktisk to ganger nasjonal juniormester i kajakk.

Da videregående var ferdig gav han opp padlingen. På den tiden i Tyskland var det obligatorisk for alle menn å gå inn i militæret.

- Men det ville ikke jeg. Jeg var jo opprørsk og ville ikke inn i det hierarkiet heller. Så jeg nektet militærtjeneste og ble da beordret inn i samfunnstjeneste i stedet. Jeg ble plassert i en Røde kors avdeling som drev ambulansetjeneste i byen jeg bodde. Det var da medisin åpnet seg som fag for meg. Det var jo kjempegøy.

Da han etter to år var ferdig i ambulansetjenesten bestemte han seg for at dette var så spennende at han ville studere medisin.

-Det var bare ett problem- jeg hadde jo ikke karakterene.

På 90-tallet i Tyskland var det heldigvis ikke bare karakterer som gav adgang til medisinstudiet. Man måtte også ta en såkalt medisinertest. Denne pågikk en gang i året for alle som ønsket å studere medisin i Tyskland. Resultatet fra denne testen ble lagt til karakterene fra videregående og så ble man rangert ut fra det.

-Men heller ikke dette holdt for meg fordi karakterene mine var så elendige. Heldigvis var det en unntaksregel – og det var at de fem prosent som skåret best på testen gikk rett videre til medisinstudiet uavhengig av karakterene. Og jeg var en av dem!

Bestemte seg for å flytte

-Det var mange hierarkiske strukturer og systemer i Tyskland så jeg bestemte meg tidlig for å reise til et annet land.

Han erfarte at nye ideer ikke kom frem. I hvert fall ikke hvis man var ny og nederst i ett system.

-Det er jo ofte de unge og nye som tenker annerledes. Fordi de ennå ikke tenker innenfor boksen. Det var ikke mulig å spørre oppover i systemet om hvorfor de gjorde som de gjorde- fordi svarene som regel var at det var slik det alltid hadde vært og ble med det. Og slik klarer ikke jeg å tenke. 

Hans førstevalg var å jobbe i Sverige fordi han hadde hospitert der en sommer. Da han ble tilbudt en stilling der, men den plutselig ble kansellert, takket han ja til en turnusstilling på Telemark sentralsykehus.

-Jeg hadde helt glemt at jeg hadde sendt søknad dit – og de trengte en ganske snart. Da dro jeg dit da! At jeg havnet der var helt tilfeldig.

Fra turnuslege til toppforsker

Han spesialiserte seg etter turnustjenesten innen indremedisin og etter hvert fordøyelsessykdommer.  Et lite forskermiljø rundt avdelingsoverlege Geir Hoff introduserte Bretthauer for forskningen.

- Forskning appellerte til meg. Å få mulighet til å diskutere og finne ut av ting som del av ett team. Jeg tok doktorgraden min på screening av tykktarmskreft og Geir var veilederen min.

Bretthauer var en av stipendiatene i NORCCAP studien som Hoff ledet. Det var en stor randomisert studie der omtrent hundre tusen pasienter var inkludert. Studien er fortsatt aktuell og i høst publiseres nye resultater fra oppfølgingen av disse pasientene.

Fikk du litt blod på tann da doktorgraden var ferdig?

-Jeg har et sterkt ønske om å finne ut av ting. Jeg liker derfor ikke hierarkier, for de begrenser friheten. Åpne, nyskapende forskingsmiljøer er rette arena for meg. Hele tiden prøve å se bak neste bakketopp. Det fant jeg i gruppen til Geir. Etter doktorgraden var det derfor naturlig for meg å gå videre med forskningen.

Både for å komme til et større forskningsmiljø og fordi kona ville tilbake til storbyen bestemte de seg for å flytte til Oslo etter 6 år i Telemark.

Her jobbet han som assistentlege på Rikshospitalet og det ble kun tid til litt forskning på fritiden. Etter hvert som ledelsen så engasjementet han hadde for forskning ble det tilrettelagt mer for forskningsaktivitet.

-Jeg holdt fortsatt den gode kontakten med Skiensmiljøet og Geir og deltok i flere av de store forskningsprosjektene sammen med dem.

Fra doktorgrad til professorat og egen forskningsgruppe

Da kona skulle ta sin doktorgrad fikk hun tilbud om å reise til Harvard. Og Michael Bretthauer og de tre barna ble med på lasset. Imidlertid ble det mer enn bare pappatid dette året.

- I Boston fikk jeg tilbud om et møte med Jeff Drazen som var sjefsredaktør i  New England Journal of Medicine, via kontakter med Tidsskriftet  her hjemme.

Redaktøren tilbød Bretthauer en fulltidsjobb over bordet. Visstnok ikke noe man takker nei til ifølge forskeren.

- Det ble mye kveldsjobbing ettersom jeg hadde lovet å ta hånd om barna. Det var slitsomt men veldig gøy. Man får tilsendt de beste manuskriptene i verden og diskutere det ypperste før det ble publisert. Sånn fikk jeg lov til å være med å påvirke hva som skulle utgjøre toppen av forskningen. Jeg følte meg som en junior men også som en del av ett team for jeg ble møtt med respekt.

I 2012 fikk Bretthauer et professorat ved Universitetet i Oslo. Da var de ytre rammene lagt for at han og kona kunne opprette sin egen forskningsgruppe. Ved oppstarten var de kun tre men i dag er de en gruppe på 25, derav 6 stipendiater. Det aller meste er finansiert av eksterne midler gjennom søknader.

Reiser dit de er gode

Michael Bretthauer og familien har leid ut huset sitt på Jar og har nettopp flyttet til Boston igjen for to år. Han kommer til å få det travelt nå også for de skal samarbeide Harvard University om forskning, han er styreleder i Frontier Science (en stiftelse for klinisk forskning) og startet i tillegg som medisinsk redaktør for Annals of Internal Medicine 1. Oktober.

Som han uttalte til Dagens Medisin i august da det ble kjent at Bretthauer var utnevnt som en av redaktørene i dette tidsskriftet:

- Jeg ønsker i denne redaktørjobben å ha god kontakt med de beste miljøene i Europa, inkludert Norge og Skandinavia med tanke på mulig publisering i Annals.

Han påpeker at tilgangen til kompetanse og andre ressurser er enormt mye større her som tillater å bli gode.

Det er heller ikke bare ressursene som er annerledes. Det er en kultur for å bryne seg på hverandre. Du blir utfordret på hvorfor du tenker som du gjør. Vi kommer aldri til å bli toppforskere innen alle fagfelt i Norden for vi er for små til det. Vi må satse på noen områder. Klinisk og epidemiologisk forskning er områder vi kan bli best i verden på i Norge.

Hva skal til for å bli en toppforsker da- bortsett fra å være nysgjerrig?

-Hvis man vil lære må man reise dit man er virkelig gode. Vi må tørre å være mer nådeløse og ikke tillate middelmådighet. Vi i Norge er nok ikke gode nok på det. Du kan ikke inngå for mange kompromisser for å oppnå excellence. Et viktig mål er å få forskningen integrert i klinisk praksis, men jeg opplever at det er mye som hindrer det. Våre stipendiater får ikke lov å starte opp med middelmådige prosjekter. Det er produktet som er det viktige i en slik prosess.

Ettersom han og kona jobber så mye sammen med de samme problemstillingene blir jeg nysgjerrig på hva en toppforsker gjør utenom jobb og det vanlige familielivet.

-Det er klart det blir mye jobb også hjemme. Men ettersom du spør så er jeg faktisk glad i å lese bøker og aviser. Spesielt store papiraviser som jeg kan brette ut over hele bordet.

Tarmkreftscreening

Michael har arbeidet mye med screening for tarmkreft. De er i gang med en ny stor studie nå der de skal inkludere 30.000 pasienter for å finne ut hvor ofte pasientene med polypper skal kontrolleres med koloskopi. Koloskopi er ubehagelig for pasienten og kostbart for sykehusene så det er viktig å finne ut hva som er hensiktsmessig. Studien startet for to år siden og inkluderer pasienter fra flere europeiske land.

-Det finnes retningslinjer på hvor ofte pasienten skal kontrolleres, men grunnlaget for disse er dårlig. Dette skal vi finne ut av i denne studien. Dette er viktig for folks liv.

Hvilke råd vil du gi yngre forskere?

-Først og fremst at de må være nysgjerrige. Tenk utenfor boksen. Tvil på ting, både på veilederen din og dine egne resultater. I tvilen ligger nyskapningen.

Hva er drømmeprosjektet for deg?

-Drømmen er jo hele tiden å finne ut av ting. Både for meg som forsker, for pasientene og for samfunnet i sin helhet. For at mine pasienter skal få et bedre og lengre liv og for eksempel for samfunnet når det gjelder screeningprogrammet.  

Gullstandarden for forskning er implementering i praksis. Til det svarer han:

-Implementering er heller ikke slutten. Implementeringen må kontinuerlig etterprøves og om man finner ut at det ikke virker må man de-implementere, dvs. avskaffe. Det er vanskelig, krever metodologisk tenkning og politisk mot. Men vi må huske på at den sannheten vi har i dag er sannsynligvis ikke den vi har i morgen.

Bretthauer avslutter intervjuet med det jeg opplever driver alle forskere og klinikere.

-Det er klinikken som er det virkelige livet. Det har en helt egen verdi for å hjelpe enkeltpersoner der og da.

Les mer om tarmscreeningsprosjektet på Kreftregisterets hjemmside