Eyruns Afrika – der livgivende vann er livstruende

​Månedens forsker tar oss med til Afrika. Sitt Sør-Afrika.

– Hvert menneske er en verdifull juvel, innleder Kjetland. Hun møter alle mennesker med det utgangspunktet at alle er like verdifulle. Det utgjør hele forskjellen for de som møter henne.

Livstruende vann

I Norge er det en selvfølge. Vann er rent og trygt. Når solen steker om sommeren, hopper vi uti og kjøler oss ned. Dette er ingen selvfølge i Sør-Afrika. Her og i andre land i tropene lever parasittiske ormer i ferskvann. Schistosomiasis (schisto), også kjent som bilharzia, er en sykdom forårsaket av parasitt-ormer.

– Ormene kryper inn gjennom huden hos mennesker, for eksempel kvinner som vasker klær og barn som bader og leker i elvene. Inni kroppen finner ormen en partner. De velger seg en bolig, for eksempel blære, nyrer eller skjeden og legger mange egg her, forklarer Kjetland engasjert om ormenes «kjærlighetsliv».

Mer enn 260 millioner mennesker er infisert av schisto globalt. Parasitten forårsaker alvorlig sykdom hos minst 20 millioner mennesker. Nest etter malaria, er denne lidelsen den mest ødeleggende når det gjelder parasitter.

Den glemte utfordringen

Bilharzia hos kvinner er en glemt lidelse som fører til blødninger, brennende smerte i underlivet med stinkende utflod, skjøre blodårer, infeksjoner, dårlig helse og økt risiko for andre sykdommer.

Kjetland tok doktorgraden ved Oslo universitetssykehus i 2006 basert på forskning fra Zimbabwe og Malawi. Hennes arbeid tok den gangen for seg kvinner med gynekologisk schisto og skader på slimhinnene.

– Vi fant ut at forkalkningsskader på slimhinnene etter gynekologisk schisto ikke tilheles etter behandling.

Tidligere gikk oppfølgingen av pasienter med schisto ut på å ta urinprøver for å se på utskillelse av egg fra parasittene.

– I denne studien var det første gangen vi faktisk så etter hvordan det så ut med slimhinnene ved gynekologisk schisto.

3 måneder etter at Kjetland sjekket kvinnene i studien første gang, kom de tilbake til kontroll. Da fant hun fortsatt de samme skadene. Det samme gjentok seg etter 12 måneder, etter 2 år og etter 5 år. Kvinnene hadde fortsatt vaginale blødninger. Kjetland fant at kvinner med disse skadene også har tre ganger høyere forekomst av hiv.

– Dette var sjokkerende. Jeg reiste rundt i verden og snakket med gynekologer og andre leger. Ved gynekologisk schisto synes eneste behandling å være operasjon. Og det lar seg dessverre ikke gjennomføre i praksis.

Historien om Eyrun Kjetlands forskning starter i oppveksten. Moren var tysk og faren norsk. Foreldrene var misjonærer, og Kjetland vokste opp på landsbygda i Tanzania og Sør-Afrika. Først som 17-åring kom hun til Norge.

– Men jeg var ikke norsk. Jeg kom fra Tanzania og kunne ingenting om mote, hadde ikke sett på barne-tv og kunne ikke gå på ski.

Eyrun Kjetland minnes en skitur som skulle ta en time.

– Jeg brukte sju timer på den turen, poengterer hun. Kjetland mener nordmenn er mer preget av ”kvikklunsj-kulturen” enn vi selv er klar over.

Og kanskje er nettopp denne erkjennelsen årsaken til at Kjetland ville tilbake til Afrika?

Kan vi forebygge varige skader?

I 2009 startet Kjetland et nytt forskningsprosjekt som må pågå til 2018 for å komme i mål. Med årlige behandlinger er målet for forskerne nå å forebygge bilharzia hos ungdom og barn. Studien har rekruttert 2000 personer mellom 16 – 23 år ved cirka 70 skoler.

– Vi har fått penger til å støtte helsetjenesten. Slik kan alle på skolene våre få medisiner en gang årlig. Men til tross for at prosjektet kan bidra til å vise at forebygging og informasjon hos barn og unge kan hindre lidelse og ikke minst spare mange for hiv-smitte, sliter prosjektet økonomisk.

Kjetland forteller om stykkevis finansiering fra Universitetet i København, Bill and Melinda Gates-fondation, Forskningsrådet, Helse Sør-Øst RHF, og Oslo universitetssykehus i samarbeid med Verdens helseorganisasjon.

– Men å få midler til ”stordrift” over tid er veldig vanskelig.

For tiden lever prosjektet fra hånd til munn, fra måned til måned. Derfor er Eyrun Kjetland takknemlig for innsatsen fra mange mennesker inn i dette arbeidet.

Lommeatlas om bilharzia

Sammen med WHO har Eyrun Kjetland og forskerteamet utformet et bildebasert lommeatlas om gynekologisk schisto. Dette skal trykkes opp i 30 000 eksemplarer og distribueres over hele Afrika.

– Målet med dette arbeidet er at helsearbeidere skal gjenkjenne schisto når de ser det. Schisto blir lett mistolket som kreft. En lege fjernet en gang hele livmoren hos en kvinne. Det viste det seg at det var schisto og ikke kreft, forteller Kjetland.

Forskeren

– De som jobber med dette prosjektet er mennesker som gir av sin tid. De er engasjert for menneskeheten, sier Eyrun stille.

Den vevre kvinnen er lavmælt. Likevel tar hun sin rettmessige plass med sitt budskap og sin varme tilstedeværelse.

– Denne jobben er veldig spennende. Vi holder på med kliniske undersøkelser av pasienter. Men også med basalmedisin der vi undersøker f.eks. blodprøver og urinprøver. I tillegg har man et ekstra problem når man jobber med pasienter i u-land. I Sør-Afrika kan vi ikke henvise en pasient og så regne med at hun blir ivaretatt, kommenterer forskeren.

Her råder stigma og skam. Kjetland forteller at pasienter heller vil dø enn å si at de har hiv eller syfilis i tredje stadium. Av 2000 pasienter inkludert i studien trenger hele 800 oppfølging utenom studien. Det er en kjempejobb å få tak i kvinnene når prøvesvaret er klart, tilby hjelp til transport, eller kanskje forhandle med fedre som ikke synes døtrenes helse er viktig.

– Men vi skal se og følge opp hvert enkelt menneske som blir med i denne studien. Vi forsøker å bane veien for at kvinnene kan ta imot for eksempel syfilis-behandling. Noen pasienter møter ikke til avtale. Kanskje må de snike seg avgårde til legen fordi de ikke vil at noen skal tro de er hiv-smittet?

Arbeidet - en gyngende skute

– Hver situasjon du kommer i er som om du beveger deg i en båt som gynger. Du vet at du går, men vet ikke hvor du havner. Underveis bruker jeg mine ferdigheter.

Kjetlands team følger overgrepsutsatte kvinner til terapeut eller til politiet. De møter forsømte pasienter som går ubehandlet med langtkommet aids og svulster. Hun forteller om en prøvet befolkning der 20 prosent er hiv-positive.

– Alle som inkluderes i studien tar blodprøver. Dersom noen er hiv-positive uten at de selv vet det, reiser vi tilbake i håp om at de vil vite det. I et samfunn med stor grad av stigmatisering, dårlig økonomi og frykt for smitte, er selvmordsraten høy. Vi kan ikke informere pasienter om smitte - og så slippe dem. Vi må ivareta menneskene vi møter, forklarer Kjetland engasjert.

Raushet, mot og utholdenhet

Kjetland reflekterer over menneskenes liv: «Hvert menneske du møter, har sin egen byrde.» Samtidig møter hun så mye utholdenhet, så mye mot, så sterke kvinner.

– En gang informerte jeg en kvinne om hennes gynekologiske schisto. Hun lente seg frem, klappet meg på låret og sa: « You know doctor, we have bigger problems than this.»

Forskeren opplever at mange har gitt mer enn man kan forvente til dette arbeidet. Hun beskriver varme og rause mennesker som jobber i grenseland av egen kompetanse for å drive arbeidet fremover. Og selv er hun glad for vikariatene på Oslo universitetssykehus, og hun er takknemlig for alle de som reiser sydover og samtidig går ned i lønn.

  – Dette arbeidet hadde aldri gått uten gode kolleger, og studenter, avslutter forskeren og medmennesket Eyrun F. Kjetland.

Fakta

– Målet med medikamentell behandling av schisto er å få fjernet innvollsormene. Behandlingen er enkel, effektiv og har få bivirkninger. Behandlingen gjentas etter 6 uker. Kontrollstudier har vist at man oppnår helbredelse etter 6 måneder hos 95-100 % av de som behandles.